Paradis på jord

Tuva utenfor vårt nye bosted

Dag tre i Costa Rica våknet vi til bølgeslag mot sandstranden nedenfor hotellet. Vi tok en morgentur før sola ble altfor sterk, ruslende langs den grå, finkornete stranden. Vinden ristet i palmekvistene, og bølgene brøt på revene lenger ute. Dette ble den første hele dagen i paradis.
Frokosten ble inntatt klokken åtte sammen med Trulte og Jørn. Vi hadde tatt en senere kveld enn vanlig, etter hvitvin til de voksne og godteri til barna. Men likevel våknet alle fire uthvilte før syv. Jeg hadde fått med meg en paralgin forte i stikkpilleform av Jørn i tilfelle tannverk i løpet av natten, men den ble det ikke bruk for. Likevel ble det eggerøre og myk papaya på meg, for ikke å provosere frem noe. Jentene badet i bassenget rett ved bordet vårt, og alt var herlig.

Vår teori er at Hotel Las Brisas de Pacifico er et hvitvaskingssted. Bygningene er såpass slitne og uvennlige, og på tross av en superb beliggenhet helt nede på stranden er det ikke gjort noen forsøk på å få folk til å komme tilbake. Det er overhodet ingen omtanke å spore hos betjeningen, og selv om man med hjelp av enkle grep kunne omgjort hele anlegget til en superb resort, virker det heller som om de synes at gjester er plagsomme. Dette kombinert med langt stivere priser enn på Hilton inne i San Jose, gjorde at vi revurderte hele stedet. Dermed tok Jørn og jeg en rekognoseringstur i området. Vi startet ut med et svært nedslitt og lavstandard hus med tre soverom og et utrivelig stueareale. På vei inn porten fra den støvete landeveien måtte utleieren vente på innehaveren for å få fjernet den store bastarden som tydelig holdt vakt. Ikke helt forenlig med å komme og gå som man vil, med andre ord. Selv om det ville ha kostet oss 700 NOK å bo der en hel uke alle seks, ville det satt ferien noen hakk tilbake fra den øvrige opplevelsen av paradis. Det er helt greit at det kun finnes kaldt vann i dusjen, så lenge det ikke kommer ut av et rustent rør uten dusjhode. Og gjennom blikktak og husrader ville vi kommet langt vekk fra lyden av bølgeslag.

Neste sted vi så på hadde masse sjarm og et hjemlig preg, men ingen ledige rom. Det tredje stedet lå rett ved stranden, hadde en smilende og imøtekommende betjening og nokså romslige, rene rom. De hadde ingen utsikt mot havet, men bare en trapp og et spiselokale skilte rommene fra stranden. Så vi prutet ned den opprinnelige prisen og hentet resten av følget. Alle var helt enige om at dette var noe ganske annet enn Las Brisas’ upersonlige preg. Dermed ble kofferter og sekker båret langs stranden de femti meterne bort til La Bahia.

Resten av dagen gikk med til å bade, handle inn solbeskyttelsesplagg, forhøre oss om priser på surfetimer og rideturer, samt gå turer langs stranden. Og å drikke herlige smoothies på hotellets lille spisested, hvor også både lunsjen og middagen ble inntatt. Jørn fikk dessverre feber på slutten av dagen, ellers var alle friske og raske. Og da sola gled ned i horisonten, og Julie ålte seg langs fjæra dekket av leiraktig sand, konkluderte Tuva med at “nå kan virkelig ikke ferien bli noe bedre!”