Casa Tranquilo - støy i fjellheimen

Marie foran den første av to minibusser som tok oss opp i fjellene.

Mandag formiddag forlot vi de fredelige strendene langs Guanacastekysten for å søke frisk luft i fjellene ved foten av Volcan Arenal. Alle seks fikk god plass i en romslig minibuss som til og med hadde setebelter til de fleste. Ferden gikk langs frodige åkre og vakre åser dekket av blomstrende trær. Landsbygda er fattigslig, men vakker.

Tuva som tar bilde av utsikten. Foto: Trulte

Etter at vi begynte oppkjøringen mot fjellene ble veiene latterlig dårlige. Den lot til å være bygget opp av runde, mellomstore steiner med leire i mellom, og vi skjønte lett hvorfor guidebøkene ikke anbefaler å kjøre på dem i regntida. Farten lå rundt 10-30 km/t det meste av strekningen.

Casa Tranquilo - ikke spesielt fredelig...

Vel fremme i Santa Elena ble vi sluppet av utenfor Casa Tranquilo, en liten backpacker lodge rett ved hovedveien. Dette var ironisk nok, navnet tatt i betraktning, det første stedet hvor Marie og jeg måtte kjøpe ørepropper for å få sove. Etter å ha ropt til hverandre i den lille stua i andre etasje, for å overdøve lastebilene utenfor, la vi oss for å sove under et blikktak som knakte og smalt i den sterke vinden.

Spente fuglekikkere 05.30 om morgenen.

Omtrent ingen søvn senere, klokka fem om morgenen, var vi oppe for å dra på fuglekikkertur. Vår blide og ekstremt kunnskapsrike lille guide, som lød det veldig innfødte navnet Johnny, hadde gode lokalkunnskaper om hvor fugler kunne finnes. Trulte reagerte litt på at vi bare trasket langs bilveien, og det hadde sikkert jeg også tenkt på hvis jeg hadde vært helt i form. Men helt siden vi satte oss i jeepen hans hadde jeg kjent en stadig sterkere kvalme. Og når Johnny entusiastisk rettet kikkerten sin mot nok en eksotisk liten fugl, fikk jeg større og større problemer med å se ham i øynene. Spesielt når han plystret fuglelyder i høy desibel, vellet kvalmen opp.

En søt, liten kolibri fotografert av Tuva

Jeg klarte å holde ut mens vi så på ulike fargesprakende kolibrier flakse lynraskt ut og inn av små fuglebrett med sukkerlake, men det ble etter hvert Tuva som måtte ta seg av fotograferingen. De hurtige skiftene var rett og slett ikke mulig å følge.

Tuva fotograferer. Må spørre Trulte hvilken art det var.

Enden på visa ble at jeg ble skysset hjem til Casa Tranquilo, hvor jeg umiddelbart kastet opp, mens de andre satte kurs for videre fuglekikking. Tuva og Johnny klatret opp i toppen av et kjempestort, hult tre dekket av snylteplanter. Gudskjelov var Trulte der som paparazzo, så jeg fikk i hvert fall sett bildene etterpå.

Tuva og guiden Johnny i toppen av et hult, dødt tre omkranset av snylteplanter. Foto: Trulte