Om kaffe i Costa Rica – en av verdens største kaffeeksportører

Et lite kunstverk i kaffe og melkeskum. Foto: Trulte

Det burde være en smal sak å få en skikkelig god kopp espresso eller latte i dette kaffens hjemland. Men slik er det altså ikke. Da vi kom ned til kysten begynte jakten på den gode koppen kaffe. Marie, Jørn og jeg holdt en knapp på Kafé Natural, hvor man kunne få en meget anstendig Latte dersom de rette personene hadde vakt. Disse var ei jente fra Sveits og en kar fra Quebec. Den lokale Tico’en var dessverre ikke alltid like heldig med kaffen (Tico = costa ricaner).

Men faktisk var det ikke før vi kom opp til Santa Elena i fjellene at kaffen virkelig tok seg opp. Dag to fant Trulte og jeg en liten kafé hvor innehaveren lokket oss inn på en gratis espresso for å bevise hvor flinke de var. På en tur for å finne en minibank hvor man kunne ta ut dollar og ikke bare colones hadde blikket mitt falt på en diger Marzocco-kaffemaskin av den typen de beste stedene i Oslo har. Og som den naturlige superselgeren han var, fanget innehaveren, en sørstatsamerikaner blikkene våre. “Come on in!” ljomet det, før vi fikk en omvisning rundt hans flotte kaffebrennemaskin, kaffekvern og et unikum av en lokal tico-barista.
Ikke bare var cremaen fin, med sin gyldenbrune, jevne farge, men også layouten på macchiatoen var noe helt for seg selv. Jeg måtte ta med Marie, Julie og Tuva den påfølgende morgenen for å ta dette i nærmere i ettersyn.

Kaffe mocca. Foto: Jørn

Beklageligvis rakk jeg ikke tilbake for å kjøpe med en halvkilo av husets mørkbrente espressobønner til Ola. Og jeg konkluderte med at det i grunnen var like greit at Ola ikke så hvor små og hendige slike kaffebrennere er – vi har nemlig ikke plass til nok en kubikkmeter med hobbyinstrumenter hjemme.