Jungel, adrenalin og vulkaner

Jeg er ikke en person som drømmer om å hoppe i strikk. Derfor falgt valget på en familievennlig, men nokså spennende "Canopy Tour" i Monteverdes Cloud Forest. Jeg hadde vel sett for meg dette som en god mulighet til å klatre opp i plattformer under trekronene, ta fugle- og dyrelivet litt på pulsen og suse avgårde på vaiere mellom plattformene. Jeg klarte også å overtale Tante Trulte til å bli med, noe som for såvidt ikke var særlig vanskelig etter at hin fikk smaken på surfing og det å tøye egne grenser. Dessuten skulle jo dette være en naturopplevelse. Turopplegget var ikke helt slik.

Tuva kommer inn fra en luftig svevetur.

For det første var gruppa som skulle avgårde samtidig nokså stor, si rundt 40 personer. For det andre oppsto det et visst tidspress for å få så mange mennesker i vaiere mellom i alt 16 ulike plattformer. For det tredje var vel alt fugle- og dyreliv skremt bort av denne aktiviteten for mange år siden.

Marie unngikk så vidt å kollidere med betjentens edlere deler.

Vaierne er strukket mellom plattformer i ulike høyder, med typisk 100-200 meter mellom hver. Ofte er det 20-30 meter ned til bakken, og sidevinden kan være sterk. Man får ikke lov til å bremse med hendene (tykke, skinnbelagte arbeidhansker) før man nærmer seg den neste plattformen, dermed blir fartsopplevelsen stor.

Her er Trulte i full fart fra en plattform til en annen.

Betjentene som passer på at folk ikke kræsjer i neste tre, sørger også for å koble deg av én vaier og til den neste. Dette så ut til å være en meget stressende jobb. For mens du sliter med å få hektet av den forrige, kommer nestemann kanskje i superfart mot plattformen, og krever umiddelbar reaksjon. Resultatet blir at vi blir pisket videre i kjempetempo, og ikke rekker å tenke oss om.

Detta er livet!

Så mens fallet på vaiererne blir større og større, tenker vi deltakerne mer og mer på å være kjappe med å koble av og på, og merker knapt den økende farten. Jeg hadde tenkt å ta en masse bilder av de andre, men fikk knapt tatt et dusin fordi jeg selv måtte skynde meg.

Julie suser av gårde.

Do you want to do the Super Man? Spørsmålet kommer så fort at det bare er å svare kjekt et "Of course". Og plutselig er sælen din koblet om fra magefeste til ryggfeste, og du er sendt med hodet først, armene rett ut til siden, bena opp i lufta bak deg og en tydelig formaning om "Do NOT touch the wire!" Neida, det skal jeg ikke. Med kamera i den ene hånda og hjertet i den andre bærer det av sted over et kjempejuv, med sidevinden som gynger deg frem og tilbake. Og i det farten er som størst nærmer du deg neste platform. Hvor pokker er de som skal ta i mot? Gudskjelov, der var de. Og utrolig nok er du reddet i havn, står med begge bena trygt plantet på landejorda og blir spurt om "Do you want to do the Tarzan Swing?". Ja, det vil jeg da vel sikkert? Begge ungene har løpt av gårde allerede, og sælen er i ferd med å bli koblet fra rygg tilbake til mage igjen. Det var da betryggende.

Do the Tarzan Swing

Men da man ser at denne stien leder ut til en platform som liksom ender i løse lufta, langt ute på en vindebru, begynner flere å undres på om dette med Tarzanswing ikke egentlig bare er en kamuflert bungeejump-ting. For det er det. Men Julie og Tuva jubler over tiltaket og spretter lekent utover hengebrua én etter én. Får sælen festet til noen strikker og forsvinner rett ned og ut av synsfeltet. Jeg hører bare Julie rope: "Trulte, dette MÅ du gjøre!"

Da tenker jeg: Dette må JEG gjøre. Jeg kan jo ikke være noe dårligere enn en niåring og en tiåring. Og ryktet sprer seg i gruppa rundt om at det bare er 15 meter fritt fall. Og selv om jeg må på do, skulle det jo kunne la seg gjøre å vente til etterpå. Selv om det ville være ekstra tabbe om det i ettertid viste seg at jeg burde ha gjort det først. Og hva vil kiropraktoren min si, hvis jeg skader meg nå og må oppgi strikkhopp som grunn? Særlig etter den flaue hjernerystelsen i Red Rocket-sklia med spretthopp på Etnaland (badeland på Sicilia). Men skitt au, jeg måtte gjøre det. Og i det jeg fikk strikkene festet til sælen tenkte jeg at det neste skrittet ønsket alle mine nerveceller å forhindre, hoppet uti og fikk en helt fryktelig tur i løse lufta. Klarte ikke engang å skrike, bare håpet at tauet snart skulle stramme seg. Det var i grunnen greit at ingen sto med kamera og fanget ansiktsuttrykket mitt da.

Vel ute av parken fikk vi det travelt. Det var bare tre kvarter til bussforbindelsen vår til neste by skulle gå, og billettene var ikke til å refundere. Vi måtte sitte og vente et ekstra kvarter på noe saktegående vegarbeid, men rakk frem akkurat i tide.

Reiseruta fra Monteverde til La Foruna ved foten av Volcan Arenal var veldig fin: vi ble hentet i minibuss, fraktet gjennom et meget kupert, grønt og frodig landskap til Lago Arenal, fraktet med båt over vannet for deretter å kjøres via ny minibuss ned til La Fortuna. Riktignok var veiene det første strekket svært dårlige - Trulte syntes at det minner om landsbygda i Norge da hun var barn - og ryggene til de fleste av oss litt lite fleksible, men båtturen over vannet var herlig.

Noen skulle av, og noen på fergen over Lago Arenal.

Med en båt uten tak kunne vi nyte utsynet hele veien, og ikke minst nyte temperaturen. Det er utrolig behagelig med rundt 23 grader og en litt frisk, kjølig vind når man er nordmann.

Jørn sikrer flotte bilder av vulkanen med sitt speilreflekskamera. Foto: Trulte

Kristine skuer utover vannet. Foto: Trulte

Allerede på vei ut fra mudderbanken av en brygge fikk vi øye på vulkanen med sine små skyer av avgasser dampende ut av krateret. Og dette majestetiske skuet fulgte oss helt inn til land. Jeg lurte fælt på hvorfor ingen badet i denne innsjøen. Kunne det være fordi det er drikkevann, eller fordi det ikke finnes noen knauser å hoppe uti fra? Innsjøen er nemlig demmet opp, og flere tusen innbyggere av den opprinnelig Arenal by måtte flytte noen hundre meter oppover i lia for å gi plass til den. Dermed vokser gresset helt ned i vannet, noe som gir visse fellestrekk med norske innsjøer under vårflommen. Men likevel skulle slik en deilig temperatur og så rent vann friste noen av de mange hundre turistene som krysser vannet hver dag. Svaret kom da vi gikk i land: det finnes krokodiller i innsjøen.

Utsikten fra båten.

Vel fremme i La Foruna viste det seg at hostalet vi var booket inn på av vår "hjelpsomme venn" på Casa Tranquilo, ikke hadde vinduer, var små og kunnerlige, samt nokså skitne. Gudskjelov visste bussjåføren råd, og kjørte oss noen hundre meter opp i gata til et enkelt, to etasjes hotell med rene rom og varmt vann i dusjene. Så i morgen kan vi spise frokost med utsikt direkte mot vulkanen fra den åpne terrassen i andre etasje.