Helseturisme og oppkast

Jeg hadde lest at Costa Rica ikke bare er kjent for spennende turer i jungel og langs vakre strender, men også som amerikanernes port inn til hvitere tenner. Og siden jeg har hatt en drøss med store amalgamfyllinger i tennene etter å ha hatt en skoletannlege som “skulle spare meg for en masse penger” ved å skifte ut tenner med metall, så jeg denne turen som en anledning til å kvitte meg med noen av disse. På formiddagen sjekket vi ut fra hotellet og tok en taxi til Prisma Dental Clinic i Rohrmosenområdet.

Jentene ble installert med PC og bøker som tidsfordriv, mens både Marie og jeg trådte gjennom glassdørene til klinikkens indre. Vennlige, velutdannede tannleger viste oss hvordan man kunne gå fra misfargede og ujevne tenner til “a bright new smile”. Følgelig ble 8 av mine tenner delvis erstattet med midlertidige fyllinger gjennom en firetimers nokså ubehagelig prosess. Så med et totalt lammet ansikt og for Maries del nylagde blekeskinner, trasket vi ut i det fri. Men hvordan skulle vi klare å forklare taxisjåføren i taxien vi praiet hvor vi skulle? Ingen av oss klarte å snakke normalt med sånne mengder bedøvelse innabords. Gudskjelov skjønte han etter noen forsøk at vi skulle til Coca Cola Bus Station nede i sentrum. Klokka var kvart over fire på ettermiddagen, og to timer på å skaffe sitteplassbilletter og kjøpe inn det nødvendige til turen skulle være akkurat passe. Men sekunder etter at taxien hadde satt seg i bevegelse kastet Tuva opp utover hele seg selv og setet. Hun har sannsynligvis fått en matforgiftning, kanskje fra den overprisede og elendige restauranten vi spiste på kvelden i forveien. Så da var det bare å hoppe ut av taxien og prøve å få fjernet det meste. Taxisjåføren kom med en kanne vann og litt dopapir, og Marie fant frem antibakteriell gele.

Akkurat da opplevdes det som om alle planer brast. Vi skulle rekke en av de kun to daglige bussene til Playa Samara klokka halv syv, og nå sto vi der på fortauet med et sykt barn. Etter en kjapp beslutningsrunde oss voksne imellom og betydelige mengder banning fra meg over situasjonen, bestemte vi oss for å sette kurs til det hotellet vi har booket for den siste natten før hjemreise, Best Western Irazu. Ny runde med forklaringer på ubegripelig engelsk gjennom delvis lammet ansikt. Taxisjåføren skjønte hvor vi skulle selv om jeg trodde det het Quality Hotel og ikke Best Western, og tok oss igjennom det saktegående ettermiddagsrushet. En gang underveis måtte han kjøre til side for at Tuva skulle få kaste opp på nytt. Vel fremme på hotellet viste det seg at prisene man fikk i resepsjonen var det doble av det vi hadde fikset via internett, og tross i at de lot meg søke frem andre priser via nettet, ble det i stiveste laget. Dessuten risikerte vi å måtte betale for hotellet i Samara fordi vi avbestilte det så sent. Nå påsto Tuva tappert at hun ikke var kvalm lenger, og hadde fått fargen tilbake i kinnene samt rene klær. Ny rådslagingsrunde, med litt mindre banning denne gang.

Enden på visa var at vi ba en annen taxisjåfør bringe oss til busstasjonen. Vi hadde drøye timen på oss før bussen gikk, men risikerte å kun få ståplass i midtgangen fordi vi nå var så sent ute. Fem timer stående med et sykt barn fristet lite. Trillekofferten ble anbragt i deponeringsrommet på hotellet til vi kommer tilbake om ti dager, for å ha mindre å passe på på bussen. Men innimellom ordner ting seg til det beste. Den nye taxisjåføren vi praiet spurte oss om vi ikke heller ville at han skulle kjøre oss. Fem timer på buss, eller tre og en halv time i en komfortabel taxi? Han kunne også gå ned i pris fra 250 USD som er det normale, til 160 siden det var lavsesong. Så plutselig befant vi oss godt installert i myke, romslige seter, de fleste av oss med setebelte, i 100km/t på motorveien ut av byen. Tuva fikk bruk for plastposen jeg hadde skaffet henne i hotellets lobby kun én gang til, og unngikk denne gangen å søle på seg. En svak, litt sur eim blandet seg med taxien voldsomme kokoslukt, som sikkert er den lokale varianten av Wunderbaum. Men ellers gikk turen glimrende.

Klokka kvart over ti sto vi utenfor det delvis opplyste Hotel Las Brisas “et eller annet”. Jeg hadde nok en gang ikke helt husket hva det het, men taxisjåføren fant frem ved å spørre en lokal fyr. Las Brisas del Pasifico, het det visst. Burde husket det siste, men underveis hadde de midlertidige plastkronene på tre av tennen begynt å lage et helvete for meg. Dundrende tannverk lot seg ikke helt knekke av Maries solide pain killers som hun med for sitt prolaps i ryggen, så jeg var litt omtåket.

Resepsjonen var stengt, men av en ung vaktgutt ble vi geleidet opp en lang rekke trapper opp til en svær betongkloss av en bygning på toppen av skråningen hotellet ligger i. Vaktgutten bar på et balltre og en plastpose med nøkler og fjernkontroll til TV’en vår i. Hva han skulle med balltreet kan man bare spekulere i. Rommet vi minner litt om de jeg bodde på i Vietnam for tolv år siden: stort og nakent, med betongvegger og mørkt treverk i taket, samt falmede gardiner foran et slitent vindu. Derfor var det bassenget utenfor som trakk opp stemningen. Få minutter senere kom Trulte og Jørn og ønsket oss velkommen, og lokket med nydelig hvitvin på sin terrasse lenger ned i lia. Endelig kunne den ordentlige ferien begynne!