Himmelske kaskader av varmt vann

I de varme kildene i La Fortuna holder vannet fra 43-nærmere 60 grader.

Reisen nærmer seg definitivt slutten. Så da vi skulle rådslå rundt hva vi skulle gjøre siste dagen før vi setter oss på bussen inn til San José igjen, falt ikke valget på rafting slik jeg opprinnelig hadde planlagt, men bading i varme kilder. Det var faktisk ingen dum idé. Ved Baldi Spa and Resort hadde de laget et tyvetalls ulike bassenger, alle rikt dekotert med planter og blomter i flotte farger. Og siden det er lavsesong nå, hadde vi de fleste av dem for oss selv. Stedet ligger ved foten av vulkan Arenal, men denne dagen hadde skyene lagt seg rundt toppen, og med spredte byger av duskregn så vi ikke noe til den. Marie og jeg slikket sol vel vitende om at det kommer til å bli lenge til neste gang, mens jentene stort sett var uti vannet.

Julie tåler 43 grader varmt vann veldig godt.

Vi ble der fra klokka ti om formiddagen og helt til nærmere seks på kvelden, etter at det hadde begynt å skumre. Helt på slutten fant Trulte, Julie og Tuva enda en rad med kilder høyere opp i terrenget, hvor vannet holdt bortimot 60 grader. Det var bare Trulte som orket den temperaturen.

Tuva ved den lokale floraen.

Kvelden ble avsluttet med musserende Undurraga på terrassen på hotellet, etterfulgt av et enkelt måltid på en soda (taverna) rett rundt hjørnet.

Jungel, adrenalin og vulkaner

Jeg er ikke en person som drømmer om å hoppe i strikk. Derfor falgt valget på en familievennlig, men nokså spennende "Canopy Tour" i Monteverdes Cloud Forest. Jeg hadde vel sett for meg dette som en god mulighet til å klatre opp i plattformer under trekronene, ta fugle- og dyrelivet litt på pulsen og suse avgårde på vaiere mellom plattformene. Jeg klarte også å overtale Tante Trulte til å bli med, noe som for såvidt ikke var særlig vanskelig etter at hin fikk smaken på surfing og det å tøye egne grenser. Dessuten skulle jo dette være en naturopplevelse. Turopplegget var ikke helt slik.

Tuva kommer inn fra en luftig svevetur.

For det første var gruppa som skulle avgårde samtidig nokså stor, si rundt 40 personer. For det andre oppsto det et visst tidspress for å få så mange mennesker i vaiere mellom i alt 16 ulike plattformer. For det tredje var vel alt fugle- og dyreliv skremt bort av denne aktiviteten for mange år siden.

Marie unngikk så vidt å kollidere med betjentens edlere deler.

Vaierne er strukket mellom plattformer i ulike høyder, med typisk 100-200 meter mellom hver. Ofte er det 20-30 meter ned til bakken, og sidevinden kan være sterk. Man får ikke lov til å bremse med hendene (tykke, skinnbelagte arbeidhansker) før man nærmer seg den neste plattformen, dermed blir fartsopplevelsen stor.

Her er Trulte i full fart fra en plattform til en annen.

Betjentene som passer på at folk ikke kræsjer i neste tre, sørger også for å koble deg av én vaier og til den neste. Dette så ut til å være en meget stressende jobb. For mens du sliter med å få hektet av den forrige, kommer nestemann kanskje i superfart mot plattformen, og krever umiddelbar reaksjon. Resultatet blir at vi blir pisket videre i kjempetempo, og ikke rekker å tenke oss om.

Detta er livet!

Så mens fallet på vaiererne blir større og større, tenker vi deltakerne mer og mer på å være kjappe med å koble av og på, og merker knapt den økende farten. Jeg hadde tenkt å ta en masse bilder av de andre, men fikk knapt tatt et dusin fordi jeg selv måtte skynde meg.

Julie suser av gårde.

Do you want to do the Super Man? Spørsmålet kommer så fort at det bare er å svare kjekt et "Of course". Og plutselig er sælen din koblet om fra magefeste til ryggfeste, og du er sendt med hodet først, armene rett ut til siden, bena opp i lufta bak deg og en tydelig formaning om "Do NOT touch the wire!" Neida, det skal jeg ikke. Med kamera i den ene hånda og hjertet i den andre bærer det av sted over et kjempejuv, med sidevinden som gynger deg frem og tilbake. Og i det farten er som størst nærmer du deg neste platform. Hvor pokker er de som skal ta i mot? Gudskjelov, der var de. Og utrolig nok er du reddet i havn, står med begge bena trygt plantet på landejorda og blir spurt om "Do you want to do the Tarzan Swing?". Ja, det vil jeg da vel sikkert? Begge ungene har løpt av gårde allerede, og sælen er i ferd med å bli koblet fra rygg tilbake til mage igjen. Det var da betryggende.

Do the Tarzan Swing

Men da man ser at denne stien leder ut til en platform som liksom ender i løse lufta, langt ute på en vindebru, begynner flere å undres på om dette med Tarzanswing ikke egentlig bare er en kamuflert bungeejump-ting. For det er det. Men Julie og Tuva jubler over tiltaket og spretter lekent utover hengebrua én etter én. Får sælen festet til noen strikker og forsvinner rett ned og ut av synsfeltet. Jeg hører bare Julie rope: "Trulte, dette MÅ du gjøre!"

Da tenker jeg: Dette må JEG gjøre. Jeg kan jo ikke være noe dårligere enn en niåring og en tiåring. Og ryktet sprer seg i gruppa rundt om at det bare er 15 meter fritt fall. Og selv om jeg må på do, skulle det jo kunne la seg gjøre å vente til etterpå. Selv om det ville være ekstra tabbe om det i ettertid viste seg at jeg burde ha gjort det først. Og hva vil kiropraktoren min si, hvis jeg skader meg nå og må oppgi strikkhopp som grunn? Særlig etter den flaue hjernerystelsen i Red Rocket-sklia med spretthopp på Etnaland (badeland på Sicilia). Men skitt au, jeg måtte gjøre det. Og i det jeg fikk strikkene festet til sælen tenkte jeg at det neste skrittet ønsket alle mine nerveceller å forhindre, hoppet uti og fikk en helt fryktelig tur i løse lufta. Klarte ikke engang å skrike, bare håpet at tauet snart skulle stramme seg. Det var i grunnen greit at ingen sto med kamera og fanget ansiktsuttrykket mitt da.

Vel ute av parken fikk vi det travelt. Det var bare tre kvarter til bussforbindelsen vår til neste by skulle gå, og billettene var ikke til å refundere. Vi måtte sitte og vente et ekstra kvarter på noe saktegående vegarbeid, men rakk frem akkurat i tide.

Reiseruta fra Monteverde til La Foruna ved foten av Volcan Arenal var veldig fin: vi ble hentet i minibuss, fraktet gjennom et meget kupert, grønt og frodig landskap til Lago Arenal, fraktet med båt over vannet for deretter å kjøres via ny minibuss ned til La Fortuna. Riktignok var veiene det første strekket svært dårlige - Trulte syntes at det minner om landsbygda i Norge da hun var barn - og ryggene til de fleste av oss litt lite fleksible, men båtturen over vannet var herlig.

Noen skulle av, og noen på fergen over Lago Arenal.

Med en båt uten tak kunne vi nyte utsynet hele veien, og ikke minst nyte temperaturen. Det er utrolig behagelig med rundt 23 grader og en litt frisk, kjølig vind når man er nordmann.

Jørn sikrer flotte bilder av vulkanen med sitt speilreflekskamera. Foto: Trulte

Kristine skuer utover vannet. Foto: Trulte

Allerede på vei ut fra mudderbanken av en brygge fikk vi øye på vulkanen med sine små skyer av avgasser dampende ut av krateret. Og dette majestetiske skuet fulgte oss helt inn til land. Jeg lurte fælt på hvorfor ingen badet i denne innsjøen. Kunne det være fordi det er drikkevann, eller fordi det ikke finnes noen knauser å hoppe uti fra? Innsjøen er nemlig demmet opp, og flere tusen innbyggere av den opprinnelig Arenal by måtte flytte noen hundre meter oppover i lia for å gi plass til den. Dermed vokser gresset helt ned i vannet, noe som gir visse fellestrekk med norske innsjøer under vårflommen. Men likevel skulle slik en deilig temperatur og så rent vann friste noen av de mange hundre turistene som krysser vannet hver dag. Svaret kom da vi gikk i land: det finnes krokodiller i innsjøen.

Utsikten fra båten.

Vel fremme i La Foruna viste det seg at hostalet vi var booket inn på av vår "hjelpsomme venn" på Casa Tranquilo, ikke hadde vinduer, var små og kunnerlige, samt nokså skitne. Gudskjelov visste bussjåføren råd, og kjørte oss noen hundre meter opp i gata til et enkelt, to etasjes hotell med rene rom og varmt vann i dusjene. Så i morgen kan vi spise frokost med utsikt direkte mot vulkanen fra den åpne terrassen i andre etasje.

Om kaffe i Costa Rica – en av verdens største kaffeeksportører

Et lite kunstverk i kaffe og melkeskum. Foto: Trulte

Det burde være en smal sak å få en skikkelig god kopp espresso eller latte i dette kaffens hjemland. Men slik er det altså ikke. Da vi kom ned til kysten begynte jakten på den gode koppen kaffe. Marie, Jørn og jeg holdt en knapp på Kafé Natural, hvor man kunne få en meget anstendig Latte dersom de rette personene hadde vakt. Disse var ei jente fra Sveits og en kar fra Quebec. Den lokale Tico’en var dessverre ikke alltid like heldig med kaffen (Tico = costa ricaner).

Men faktisk var det ikke før vi kom opp til Santa Elena i fjellene at kaffen virkelig tok seg opp. Dag to fant Trulte og jeg en liten kafé hvor innehaveren lokket oss inn på en gratis espresso for å bevise hvor flinke de var. På en tur for å finne en minibank hvor man kunne ta ut dollar og ikke bare colones hadde blikket mitt falt på en diger Marzocco-kaffemaskin av den typen de beste stedene i Oslo har. Og som den naturlige superselgeren han var, fanget innehaveren, en sørstatsamerikaner blikkene våre. “Come on in!” ljomet det, før vi fikk en omvisning rundt hans flotte kaffebrennemaskin, kaffekvern og et unikum av en lokal tico-barista.
Ikke bare var cremaen fin, med sin gyldenbrune, jevne farge, men også layouten på macchiatoen var noe helt for seg selv. Jeg måtte ta med Marie, Julie og Tuva den påfølgende morgenen for å ta dette i nærmere i ettersyn.

Kaffe mocca. Foto: Jørn

Beklageligvis rakk jeg ikke tilbake for å kjøpe med en halvkilo av husets mørkbrente espressobønner til Ola. Og jeg konkluderte med at det i grunnen var like greit at Ola ikke så hvor små og hendige slike kaffebrennere er – vi har nemlig ikke plass til nok en kubikkmeter med hobbyinstrumenter hjemme.

Casa Tranquilo - støy i fjellheimen

Marie foran den første av to minibusser som tok oss opp i fjellene.

Mandag formiddag forlot vi de fredelige strendene langs Guanacastekysten for å søke frisk luft i fjellene ved foten av Volcan Arenal. Alle seks fikk god plass i en romslig minibuss som til og med hadde setebelter til de fleste. Ferden gikk langs frodige åkre og vakre åser dekket av blomstrende trær. Landsbygda er fattigslig, men vakker.

Tuva som tar bilde av utsikten. Foto: Trulte

Etter at vi begynte oppkjøringen mot fjellene ble veiene latterlig dårlige. Den lot til å være bygget opp av runde, mellomstore steiner med leire i mellom, og vi skjønte lett hvorfor guidebøkene ikke anbefaler å kjøre på dem i regntida. Farten lå rundt 10-30 km/t det meste av strekningen.

Casa Tranquilo - ikke spesielt fredelig...

Vel fremme i Santa Elena ble vi sluppet av utenfor Casa Tranquilo, en liten backpacker lodge rett ved hovedveien. Dette var ironisk nok, navnet tatt i betraktning, det første stedet hvor Marie og jeg måtte kjøpe ørepropper for å få sove. Etter å ha ropt til hverandre i den lille stua i andre etasje, for å overdøve lastebilene utenfor, la vi oss for å sove under et blikktak som knakte og smalt i den sterke vinden.

Spente fuglekikkere 05.30 om morgenen.

Omtrent ingen søvn senere, klokka fem om morgenen, var vi oppe for å dra på fuglekikkertur. Vår blide og ekstremt kunnskapsrike lille guide, som lød det veldig innfødte navnet Johnny, hadde gode lokalkunnskaper om hvor fugler kunne finnes. Trulte reagerte litt på at vi bare trasket langs bilveien, og det hadde sikkert jeg også tenkt på hvis jeg hadde vært helt i form. Men helt siden vi satte oss i jeepen hans hadde jeg kjent en stadig sterkere kvalme. Og når Johnny entusiastisk rettet kikkerten sin mot nok en eksotisk liten fugl, fikk jeg større og større problemer med å se ham i øynene. Spesielt når han plystret fuglelyder i høy desibel, vellet kvalmen opp.

En søt, liten kolibri fotografert av Tuva

Jeg klarte å holde ut mens vi så på ulike fargesprakende kolibrier flakse lynraskt ut og inn av små fuglebrett med sukkerlake, men det ble etter hvert Tuva som måtte ta seg av fotograferingen. De hurtige skiftene var rett og slett ikke mulig å følge.

Tuva fotograferer. Må spørre Trulte hvilken art det var.

Enden på visa ble at jeg ble skysset hjem til Casa Tranquilo, hvor jeg umiddelbart kastet opp, mens de andre satte kurs for videre fuglekikking. Tuva og Johnny klatret opp i toppen av et kjempestort, hult tre dekket av snylteplanter. Gudskjelov var Trulte der som paparazzo, så jeg fikk i hvert fall sett bildene etterpå.

Tuva og guiden Johnny i toppen av et hult, dødt tre omkranset av snylteplanter. Foto: Trulte

The usual scams...

Kristine begynner å få til stilen

Det er rart med det: aldri en tur uten å bli forsøkt lurt. Denne gangen har vi unngått det meste, ved å ta taxi når vi bærer rundt på alle våre eiendeler, og ellers kun ta med de beløpene vi takler å bli frastjålet. Det er selvsagt mulig at vi er blitt snytt for vekslepenger, men dette er jo nettopp vekslepenger. Så etter et fortreffelig møte med Playa Sámara som lokalsamfunn og yndet hangout for Ticos og utenlandske turister, kom oppgjørets time på hotellet. Jørn og Trulte fortalte at de hadde fått oppgitt feil døgnpris på sitt hotellrom da skulle betale etter fire dager. Men siden det bare dreide seg om fire dollar totalt lot de det passere. Likevel fikk jeg en anelse om at det kunne lønne seg å sjekke hva som rørte seg for vår del. Og ganske riktig, den fremforhandlede, rimelige overnattingsprisen hadde fått et påslag på lit under 30% da jeg skulle gjøre opp for alle nettene. Nå ville jeg jo ikke ha blitt ruinert av dette (selv om jeg selvsagt gjerne skulle ha tjent bedre), men prinsippet om at en avtale er en avtale bør holdes i hevd. Jeg måtte kalle på forsterkninger, og både Jørn - som hadde vært med på å forhandle frem avtalen, Trulte og min søster Marie stilte seg ved siden av meg. Deretter fungte et interessant og langtekkelig skuespill. Hissig, kinnelig innehaver av overnattingsstedet tilkalte kokka, sin mor, sin mann og en drøss barn som var på helgetur ved kysten. Sammen brukte de høye stemmer, ropte litt, telefonerte liksom til politiet - som vi andre unisont mente burde være en god idé å tilkalle, og slo inn ulike beløp på kalkulatoren for å rettferdiggjøre den prisen de ønsket. Vi andre måtte stort sett kommunisere via Jørn som den eneste i følget som faktisk behersker spansk. Etter en periode på sikkert 20 minutter hadde de ennå ikke fått kontakt med politiet (som jeg ikke tror de egentlig prøvde på, for selv i dette landet pleier vel politiet å svare raskt), og kapitulerte. Vi fikk vår opprinnelige pris, etter at de først hadde prøvd å kaste oss ut før den siste natten.

Trulte hadde bedre "golden moments" enn dette, men dette ble festet til film

Det er synd med slike ting, for stemningen ble aldri særlig god etter dette. Vi unngikk madammen helt frem til dagen etter, da vi dro. Men Playa Samara er så mye mer enn sur betjening. Trulte og jeg rakk å få til noen skikkelig gode surfs den siste dagen. Og denne gangen hadde vi med oss Marie for å dokumentere. Det nytter nesten ikke å påstå at jeg personlig fikk til de beste to turene i enda større bølger etter at hun hadde gått, men Trulte og jeg skal tørrtrene frem til neste år, hvor vi virkelig skal prestere stort.

Julie og Tuva tilbringer siste kvelden med wifi på strandkafeen

Dette blogginnlegget er skrevet fra Santa Elena oppi fjellene ved Vulkan Arenal. Jeg får heller beskrive turen opp hit i morgen, for etter et par flasker nydelig chilensk hvitvin, og en nær foretående fuglekikkingstur i morgen kl 05.30 bør jeg strengt tatt sove. God natt, og god formiddag, dere i kalde Norge.

Bitt av surfebasillen

Noen av oss står tryggere på brettet enn andre...

Dagen opprant med nok en nydelig soloppgang. Stranda skinner i gull, og palmene duver sakte i vinden. Innimellom kommer små følger av turister på luntende hester oppover den lavvandstette sanden. Men vi har fått et nytt fokus: kommer det til å bli bra surf i dag? Vi var derfor raske med å oppsøke dagens utvalgte frokoststed, Kafé Natural.

Frukt- og pannekakefrokost

Julie fikk nydelige pannekaker ved siden av solmoden mango, papaya, ananas, melon og banan. Og hva som er enda bedre: de selger brukbar latte og espresso. For på tross av at dette landet eksporterer noen av verdens aller beste kaffebønner, er det dårlig stelt med kaffen de fleste steder. Men på Kafé Natural kan vi surfe på nettet, bivåne hester som lunter fritt i gatene utenfor og daglige yogapartier rett ved siden av kafeen.

I denne byen går alle hester fritt rundt i gatene

Etterpå gjalt det å finne sun block for surfere. Dette er en tykk, blå salve som skal holde bortimot 100% av solstrålene fra våre sarte neser, kinn og panner. Det krevde litt innsats å finne en slik salve, med ved å be om "Sun Block para surfing", som sikkert er totalt mislykket spansk, fikk jeg tak i en liten krukke. Iført krigsmaling over store deler av ansiktet troppet vi forventningsfulle opp utenfor surfeskolen. Bare for å finne ut at den ikke var der lenger. De hadde tydeligvis tatt en halv dag fri. Ikke før i firetiden fikk vi utløp for vår oppsamlede energi.

Julie i sitt rette element

Det viser seg at det er snowboarderen i familien som er den proffe av oss, nemlig Tuva. Hun kommer seg opp i flott positur selv i den slappeste bølge. Trulte og jeg fant ut at det å glemme de instruksene vi fikk i går ikke var særlig smart med enda mindre brett. Dermed fikk ikke vår utskremte fotograf tatt helt de bildene vi hadde gledet oss til å legge ut på bloggen. Spente lesere må smøre seg med tålmodighet og heller nyte nok et bilde av Tuva.

Å surfe på blått hav

Julie i avslappet stil

Helt siden vi ankom Playa Samara har Julie og Tuva mast om å få lov til å ta surfetimer. Mandag kveld bestemte Trulte og jeg oss for å forsøke, vi også. For som Trulte sa: “Jeg føler på meg at Mor (Aslaug Kvernberg, oldemor til jentene og eventyrer av natur) ville synes at det var fryktelig synd om jeg hadde hatt sjansen til å prøve dette, og ikke brukt den”.

Spente surfere to-be

Så vi fire stilte opp med nyinnkjøpte rash guard-trøyer og surfeshortser (Trulte ville vente med shorts til hun fant ut om dette var noe). Førstemann ut var Julie og Tuva, siden bølgene fortsatt var moderate. Etter litt tørrtrening og sikkerhetsinstrukser bar det utpå. Overraskende nok klarte de å reise seg opp på brettene allerede på første forsøk, selv om det ikke varte helt inn til stranden. Instruktøren vår var flink til å gi tips og råd, og etter en del knall og fall fikk de skikkelig dreisen på dette. Image is everything

Trulte og jeg startet opp ved lunsjtid, nokså usikre på om dette i det hele tatt kom til å gå. Trulte ga klar beskjed om at hun som 64-åring sikkert var instruktørens hittil eldste elev, noe han feide vekk med et “You’re not old!” Men gamle triks fra andre idretter slo inn, og jammen klarte ikke vi det også. Instruktøren kom bort til meg og sa at “i’m really impressed by your aunt. I’d never think she would make it this good!” Jeg forklarte ham at han skulle virkelig se henne nedover de svartmerkede løypene på slalom, og da skjønte han at det ikke var en ordinær 64-åring han hadde med å gjøre.

Så ved lunsjbordet senere kunne vi konkludere med at vi hadde 1 stk stiv nakke, 2 vonde korsrygger og behov for å trene opp triceps. Men brettene disponerer vi hele uka, så det skal bli mye surfing fremover! (Bevismateriale i form av bilder kommer senere)

Paradis på jord

Tuva utenfor vårt nye bosted

Dag tre i Costa Rica våknet vi til bølgeslag mot sandstranden nedenfor hotellet. Vi tok en morgentur før sola ble altfor sterk, ruslende langs den grå, finkornete stranden. Vinden ristet i palmekvistene, og bølgene brøt på revene lenger ute. Dette ble den første hele dagen i paradis.
Frokosten ble inntatt klokken åtte sammen med Trulte og Jørn. Vi hadde tatt en senere kveld enn vanlig, etter hvitvin til de voksne og godteri til barna. Men likevel våknet alle fire uthvilte før syv. Jeg hadde fått med meg en paralgin forte i stikkpilleform av Jørn i tilfelle tannverk i løpet av natten, men den ble det ikke bruk for. Likevel ble det eggerøre og myk papaya på meg, for ikke å provosere frem noe. Jentene badet i bassenget rett ved bordet vårt, og alt var herlig.

Vår teori er at Hotel Las Brisas de Pacifico er et hvitvaskingssted. Bygningene er såpass slitne og uvennlige, og på tross av en superb beliggenhet helt nede på stranden er det ikke gjort noen forsøk på å få folk til å komme tilbake. Det er overhodet ingen omtanke å spore hos betjeningen, og selv om man med hjelp av enkle grep kunne omgjort hele anlegget til en superb resort, virker det heller som om de synes at gjester er plagsomme. Dette kombinert med langt stivere priser enn på Hilton inne i San Jose, gjorde at vi revurderte hele stedet. Dermed tok Jørn og jeg en rekognoseringstur i området. Vi startet ut med et svært nedslitt og lavstandard hus med tre soverom og et utrivelig stueareale. På vei inn porten fra den støvete landeveien måtte utleieren vente på innehaveren for å få fjernet den store bastarden som tydelig holdt vakt. Ikke helt forenlig med å komme og gå som man vil, med andre ord. Selv om det ville ha kostet oss 700 NOK å bo der en hel uke alle seks, ville det satt ferien noen hakk tilbake fra den øvrige opplevelsen av paradis. Det er helt greit at det kun finnes kaldt vann i dusjen, så lenge det ikke kommer ut av et rustent rør uten dusjhode. Og gjennom blikktak og husrader ville vi kommet langt vekk fra lyden av bølgeslag.

Neste sted vi så på hadde masse sjarm og et hjemlig preg, men ingen ledige rom. Det tredje stedet lå rett ved stranden, hadde en smilende og imøtekommende betjening og nokså romslige, rene rom. De hadde ingen utsikt mot havet, men bare en trapp og et spiselokale skilte rommene fra stranden. Så vi prutet ned den opprinnelige prisen og hentet resten av følget. Alle var helt enige om at dette var noe ganske annet enn Las Brisas’ upersonlige preg. Dermed ble kofferter og sekker båret langs stranden de femti meterne bort til La Bahia.

Resten av dagen gikk med til å bade, handle inn solbeskyttelsesplagg, forhøre oss om priser på surfetimer og rideturer, samt gå turer langs stranden. Og å drikke herlige smoothies på hotellets lille spisested, hvor også både lunsjen og middagen ble inntatt. Jørn fikk dessverre feber på slutten av dagen, ellers var alle friske og raske. Og da sola gled ned i horisonten, og Julie ålte seg langs fjæra dekket av leiraktig sand, konkluderte Tuva med at “nå kan virkelig ikke ferien bli noe bedre!”

Helseturisme og oppkast

Jeg hadde lest at Costa Rica ikke bare er kjent for spennende turer i jungel og langs vakre strender, men også som amerikanernes port inn til hvitere tenner. Og siden jeg har hatt en drøss med store amalgamfyllinger i tennene etter å ha hatt en skoletannlege som “skulle spare meg for en masse penger” ved å skifte ut tenner med metall, så jeg denne turen som en anledning til å kvitte meg med noen av disse. På formiddagen sjekket vi ut fra hotellet og tok en taxi til Prisma Dental Clinic i Rohrmosenområdet.

Jentene ble installert med PC og bøker som tidsfordriv, mens både Marie og jeg trådte gjennom glassdørene til klinikkens indre. Vennlige, velutdannede tannleger viste oss hvordan man kunne gå fra misfargede og ujevne tenner til “a bright new smile”. Følgelig ble 8 av mine tenner delvis erstattet med midlertidige fyllinger gjennom en firetimers nokså ubehagelig prosess. Så med et totalt lammet ansikt og for Maries del nylagde blekeskinner, trasket vi ut i det fri. Men hvordan skulle vi klare å forklare taxisjåføren i taxien vi praiet hvor vi skulle? Ingen av oss klarte å snakke normalt med sånne mengder bedøvelse innabords. Gudskjelov skjønte han etter noen forsøk at vi skulle til Coca Cola Bus Station nede i sentrum. Klokka var kvart over fire på ettermiddagen, og to timer på å skaffe sitteplassbilletter og kjøpe inn det nødvendige til turen skulle være akkurat passe. Men sekunder etter at taxien hadde satt seg i bevegelse kastet Tuva opp utover hele seg selv og setet. Hun har sannsynligvis fått en matforgiftning, kanskje fra den overprisede og elendige restauranten vi spiste på kvelden i forveien. Så da var det bare å hoppe ut av taxien og prøve å få fjernet det meste. Taxisjåføren kom med en kanne vann og litt dopapir, og Marie fant frem antibakteriell gele.

Akkurat da opplevdes det som om alle planer brast. Vi skulle rekke en av de kun to daglige bussene til Playa Samara klokka halv syv, og nå sto vi der på fortauet med et sykt barn. Etter en kjapp beslutningsrunde oss voksne imellom og betydelige mengder banning fra meg over situasjonen, bestemte vi oss for å sette kurs til det hotellet vi har booket for den siste natten før hjemreise, Best Western Irazu. Ny runde med forklaringer på ubegripelig engelsk gjennom delvis lammet ansikt. Taxisjåføren skjønte hvor vi skulle selv om jeg trodde det het Quality Hotel og ikke Best Western, og tok oss igjennom det saktegående ettermiddagsrushet. En gang underveis måtte han kjøre til side for at Tuva skulle få kaste opp på nytt. Vel fremme på hotellet viste det seg at prisene man fikk i resepsjonen var det doble av det vi hadde fikset via internett, og tross i at de lot meg søke frem andre priser via nettet, ble det i stiveste laget. Dessuten risikerte vi å måtte betale for hotellet i Samara fordi vi avbestilte det så sent. Nå påsto Tuva tappert at hun ikke var kvalm lenger, og hadde fått fargen tilbake i kinnene samt rene klær. Ny rådslagingsrunde, med litt mindre banning denne gang.

Enden på visa var at vi ba en annen taxisjåfør bringe oss til busstasjonen. Vi hadde drøye timen på oss før bussen gikk, men risikerte å kun få ståplass i midtgangen fordi vi nå var så sent ute. Fem timer stående med et sykt barn fristet lite. Trillekofferten ble anbragt i deponeringsrommet på hotellet til vi kommer tilbake om ti dager, for å ha mindre å passe på på bussen. Men innimellom ordner ting seg til det beste. Den nye taxisjåføren vi praiet spurte oss om vi ikke heller ville at han skulle kjøre oss. Fem timer på buss, eller tre og en halv time i en komfortabel taxi? Han kunne også gå ned i pris fra 250 USD som er det normale, til 160 siden det var lavsesong. Så plutselig befant vi oss godt installert i myke, romslige seter, de fleste av oss med setebelte, i 100km/t på motorveien ut av byen. Tuva fikk bruk for plastposen jeg hadde skaffet henne i hotellets lobby kun én gang til, og unngikk denne gangen å søle på seg. En svak, litt sur eim blandet seg med taxien voldsomme kokoslukt, som sikkert er den lokale varianten av Wunderbaum. Men ellers gikk turen glimrende.

Klokka kvart over ti sto vi utenfor det delvis opplyste Hotel Las Brisas “et eller annet”. Jeg hadde nok en gang ikke helt husket hva det het, men taxisjåføren fant frem ved å spørre en lokal fyr. Las Brisas del Pasifico, het det visst. Burde husket det siste, men underveis hadde de midlertidige plastkronene på tre av tennen begynt å lage et helvete for meg. Dundrende tannverk lot seg ikke helt knekke av Maries solide pain killers som hun med for sitt prolaps i ryggen, så jeg var litt omtåket.

Resepsjonen var stengt, men av en ung vaktgutt ble vi geleidet opp en lang rekke trapper opp til en svær betongkloss av en bygning på toppen av skråningen hotellet ligger i. Vaktgutten bar på et balltre og en plastpose med nøkler og fjernkontroll til TV’en vår i. Hva han skulle med balltreet kan man bare spekulere i. Rommet vi minner litt om de jeg bodde på i Vietnam for tolv år siden: stort og nakent, med betongvegger og mørkt treverk i taket, samt falmede gardiner foran et slitent vindu. Derfor var det bassenget utenfor som trakk opp stemningen. Få minutter senere kom Trulte og Jørn og ønsket oss velkommen, og lokket med nydelig hvitvin på sin terrasse lenger ned i lia. Endelig kunne den ordentlige ferien begynne!

Jetlag i rotete storby

Det er ikke bare enkelt å sove seg inn i 7 timers tidsforskjell. På tross av lite søvn siste døgn, og nattevåking til Marie ankom hotellet kl 00.30, våknet hele gjengen mellom 06.15 og 06.30. Frokostserveringen åpnet ikke før 07.00 fikk vi beskjed om. Og med lokalt påslag ble det kvart over. Du verden så sakte tiden går når man har jetlag!

Etter frokost gikk turen til bassenget og faktisk litt soling. De truende skyene holdt seg i horisonten, men en kraftig og litt kjølig vind gjorde at vi fikk skikkelig norsk sommer-følelse. Jeg aner ikke hvordan vi klarte å strekke tiden frem til klokka 10.00, annet enn at vi ankom den lokale shopping-mall'en ti minutter før de åpnet. Og da føltes det som om dagen var på hell.

Buss som fremkomstmiddel

Det kryr av busser i denne byen. Dermed var det bare for oss å stille oss opp i en busslomme på den nærmeste motorveien, vente et halvt minutt og så hoppe på. Det gjelder å være kjapp, for ingen venter lenger enn strengt nødvendig.
Og bussbillettene er latterlig billige. På vei hjem fra byen nektet neste bussjåføren å ta imot en 10.000 colones-seddel for fordi han syntes det var en for stor seddel å veksle inn. Dette er rundt 110 kroner, og vi skulle ha igjen 9.000,-. Med andre ord kostet en tomils tur for fire ca. 11 kroner. Vel ombord er det bare å holde seg fast i svingene. Med laveste gir og ville turtall klarer sjåførene å manøvrere de nokså gamle bussene rundt krappe gatehjørner med tildels bratt stigning.

San Jose, derimot, var ikke spesielt spennende. Det hadde for såvidt guideboka slått fast også, men man håper jo at det bare er fordi forfatterne er så blaserte. Vi fant knapt en eneste utekafé, og det er tydeligvis fast-food-kjedene som gjør det sterkest i denne storbyen. Med søndagsstengte museer var det bare de radikale katolikkene iført gammeldagse kjortler og som med tordenrøst proklamerte at dommedag nærmer seg (regnet jeg med at det var) som gjorde noe inntrykk. Stusselige bygninger fra åttitallet dominerer fullstendig, og design og arkitektur tror jeg er fag som ikke slår an i befolkningen. Siden sentrum bød på så lite spennende tok vi bussen hjem til suburben hvor hotellet ligger. Vel vitende om at de fleste spisestedene i nærheten av større hotellkjeder stort sett er dårlig rip-offs, tok vi sjansen på et italiensk sted. Vi ble ribbet, og fikk det vi selv mener er dårligere enn min egen uinspirerte hverdagsmat. Norske priser og elendig kjøkken, med andre ord.

Dermed har vi bestemt oss for å sette kurs for Playa Samara ved nordvestkysten i morgen ettermiddag. Hvis vi finner ut hvor man kjøper billetter, da. Og hvis det er ledige billetter...

Oslo - Newark - San Jose

Flyturen denne gangen gikk virkelig smertefritt, selv om 9 timer i strekk til Newark, og 7 til San Jose er ganske slitsomt. Ingen nevneverdige køer i US Immigrations heller, men det obligatoriske spørsmålet om "Where's your other half, Mam?" alltid dukker opp ledsaget av et mistenksomt blikk. Ikke vet jeg hvorfor de ansatte i Immigrations vurderer kvinner som reiser alene med barn uten ektemann på slep er høyrisiko. For hva, forresten? At jeg skulle ønske å hoppe av fra landet som stort sett alltid er ranket som topp 1-3 land i verden på levekårsundersøkelser? Gi opp alle velferdsrettigheter for å få meg en underbetalt jobb i USA? Eller kanskje skaffe meg et sted og bo, for deretter å sørge for at Ola gjør det samme valget? Pussig. Men jeg har lært at det går mye raskere hvis jeg er blid og hyggelig. Smiler og forklarer at "Nei, mannen min han liker ikke strender og sol. Han vil heller stå på ski". Enda mer mistenksomt blikk tilbake. Som om the US Immigrations officer tenker at slikt et menneske finnes ikke, som heller vil bli igjen med kuldegrader og snø, når han heller kan dra med kona til Costa Rica. Så det ender opp med at jeg må forklare at slik pleier vi å gjøre det i februar. Key West i 2008 og Thailand i 2010. Neste gang skal jeg heller si at han valgte å bli igjen hjemme for å jobbe og slite slik at vi tre jentene kunne ha råd til å reise til varmere strøk.

På hotellet

Vel fremme på flyplassen valgte vi å ta taxi, heller enn buss. Ingen grunn til å oppleve det samme som Jørn, som ble frastjålet pass og alle kredittkort på bussen inn til byen. Og siden jeg har fordelt kortene på alle tre kollier med bagasje, skulle vi hatt skikkelig uflaks om alt ble borte på likt. Fra i morgen er det på med de kledelig anordningene på brystet.

Hotel Doubletree Cariari falt virkelig i smak hos jentene. Vi ble møtt med varme, hjemmestekte (?) cookies i resepsjonen, og da smeltet de fullstendig. Koselig basseng med poolbar er det også her, men med værutsiktene de neste to dagene tror jeg det er best å se på det som trening heller enn kos å bade. Det er meldt 20-24 grader og tildels høljeregn. Men hvem vet: vi så Orions Belte på himmelen i kveld, så skydekket er ikke spesielt kompakt.

I skrivende stund er klokka 23.23 lokal tid, og Marie har ikke landet ennå. Hun flyr via Bogota, og der er det tydeligvis mer "rubber time". Som storesøster legger jeg meg ikke før hun er trygt i hus.